Holmfamilien

Da dette bildet ble tatt på begynnelsen av 1890-tallet hadde Holm-familien allerede nesten 20 år bak seg på Molja. På denne tiden var Molovegen ført frem bare til molofestet. Bøkkermester Aslak Holm hadde verkstedet sitt i Molovegen 12. Sønnen Oluf hadde fullført sin bøkkerutdannelse hos faren, men hadde forlatt yrket og startet sitt eget firma i tranbransjen. Dette faget lærte han gjennom noen år i Jervell-firmaet som eide den store kvite sjøbua som i dag er fiskerimuseum. Giftet seg hadde Oluf også. Rett over gata i Molovegen 13 fant han seg ei Thalberg-jente . Der bodde den unge familien og eldstegutten Aksel Thalberg Holm, født 1890, var altså 3 – 4 år da bildet ble tatt.

Vi ser her taket på den første sjøbua som ble bygget vest for moloen. Dette var fremdeles et ubebygd område, men da alt areal langs indre havn var utnyttet var det her den sentrumsnære industrien ekspandert på 1890-tallet. Bradbenken ved moloen var en viktig del av tilbudet i havna i Ålesund. Den gikk etter hvert ut av bruk og ble demontert på 1930-tallet. Kanskje burde dette kulturminnet som engang var så viktig for havna i Ålesund settes i stand igjen?

Utvikling av nye større og bedre fiskefartøy gav stabil tilgang på råstoff for produksjon av tran og vitaminoljer.

I 3. etasje i Molovegen 10 (Holmbua – i dag Fiskerimuseet) installerte Aksel Holm et koldklaringsanlegg for tran. Dette raffineriet var et av de største i sitt slag i Norge da det ble anlagt, og det var dette som var pengemaskinen i Holms ulike bedrifter. Dette bildet ble tatt forut for byjubileet i 1948 i reklamesammenheng, men det så likedan ut her fram til 1988 da virksomheten opphørte.

Initiativet til et eget forskningslaboratorium ble tatt av Aksel Holm på 1930-tallet, etter at vitaminspørsmålet var blitt en vesentlig salgsfaktor for tran. Gjennom mange år ble laboratoriet utviklet til et stort og moderne anlegg, hvor alle slags fiskeprodukter kom under behandling. Liknende laboratorier eksisterte ved andre firmaer langs kysten, men Holm ville være uavhengig av andres forskningsresultater. Han mente at det skulle være en naturlig oppgave for Ålesund, som landets betydeligste fiskerihavn, å arbeide for en best mulig utnyttelse av disse fiskeriproduktene.

Holm innså at man hittil bare hadde klart å utnytte fiskeriproduktene i begrenset omfang i egen og innenlands industri. Hovedmengden av produktene hadde gått til utlandet som rene råvarer eller halvfabrikata. Oluf Holm A/S Ltd. hadde i første rekke vært opptatt av utnyttelsen av fiskeoljer og foredlingen av disse til medisintran, teknisk tran eller produkter som på en rasjonell måte utnyttet vitaminene. Ved hjelp av metoder som ble utviklet i firmaets laboratorium utviklet man flere typer olje som var fullt på høyde med tilsvarende vegetabilske oljer. De kunne konkurrere med hensyn til både kvalitet, næringsverdi og pris. Dessuten var det en fordel at de var hundre prosent norske.

I midten av oktober 1940 meddelte Oluf Holm A/S Ltd. i en pressemelding at firmaet skulle sette i gang en ny stor virksomhet for foredling av fiskeoljer til spiseoljer til margarin- og hermetikkfabrikker, og finere oljer til fremstilling av såper og maleroljer – alt etter behandlingsmåten. Det nye polymeriseringsanlegget sto ferdig ved årsskiftet 1941/42. Bildet her viser en liten del av dette anlegget i Molovegen 20/22.

På denne tiden var sildoljen kjent som det viktigste – i praksis det eneste – råstoffet for landets spisefettindustri. Det hadde lykkes å framstille sildeolje av en så høy kvalitet at den med hell konkurrerte med den dyrere hjemførte olivenolje. Også i Bergen og Stavanger ble det drevet forskning på foredling av sildolje og det ble opprettet raffinerier også der. Fagfolk så nå for seg at med denne oljen kunne landet bli selvforsynt med all finere spiseolje. Akkurat det var viktig i den krisesituasjon som landet i 1940 befant seg i. Under normale forhold ville det være vanskeligere å innarbeide de nye produktene.